Inkassolovens historie: hva gjaldt før 1988?

Før inkassoloven av 13. mai 1988 fantes det ingen egen lov om inkasso i Norge. Fra 1913 måtte den som drev inkasso, ha bevilling etter lov 21. juni 1913 om inkasso-, auktions- og retshjælpsvirksomhet. Ordningen ble videreført i lov 1. februar 1936 om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet. Bevillingene var kommunale. Inkassoloven, som bygde på utredningen NOU 1983: 8, trådte i kraft 1. oktober 1989 og gjelder fortsatt, selv om en ny inkassolov ble vedtatt i 2026.

Historien er kort å fortelle i årstall, men den forklarer mye av dagens system: hvorfor det kreves bevilling, hvorfor inkassobyråene skal være økonomisk uavhengige av sakene, og hvorfor salæret er bundet til en sats i en forskrift.

Tidslinje: fra 1913 til i dag

År	Hendelse
1913	Lov 21. juni 1913 nr. 1 om inkasso-, auktions- og retshjælpsvirksomhet innfører krav om bevilling.
1936	Lov 1. februar 1936 nr. 3 om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet viderefører ordningen.
1983	Inkassolovutvalget legger fram NOU 1983: 8.
1987–88	Justisdepartementet fremmer Ot.prp. nr. 2 (1987–88).
1988	Odelstinget vedtar loven 26. april, Lagtinget 3. mai. Lov 13. mai 1988 nr. 26 kunngjøres 3. juni.
1989	Loven og inkassoforskriften trer i kraft 1. oktober.
2002	Oppkjøp av forfalte krav blir bevillingspliktig. Inkassosatsen innføres 1. mars.
2003	Lovfestet nemndsbehandling.
2010	Ny salærtabell og eget påslag for næringsdrivende skyldnere.
2020	Gebyrer og salær for nye krav settes ned fra 1. oktober.
2026	Ny inkassolov vedtas og sanksjoneres 22. mai, men settes ikke i kraft.

1913: bevilling fordi bransjen hadde et dårlig rykte

Kravet om inkassobevilling kom med loven av 1913. Begrunnelsen er gjengitt i forarbeidene til den nye inkassoloven, Prop. 3 L (2025–2026), som viser til Ot.prp. nr. 2 (1987–88): «Kravet til bevilling ble innført fordi forholdene i inkassobransjen ble ansett lite tilfredsstillende for både fordringshaverne og skyldnerne.»

Formuleringen er verdt å merke seg. Bevillingen skulle beskytte begge sider: kreditorene som overlot pengene sine til en inkassator, og skyldnerne som fikk inkassatoren på døra. Den samme dobbelte begrunnelsen går igjen i alle senere reformer.

Inkasso ble regulert sammen med auksjonsvirksomhet og rettshjelp, altså virksomheter der noen opptrer på vegne av andre i økonomiske og rettslige spørsmål. Det sier noe om hvordan inkasso ble sett på: som en form for juridisk tjenesteyting, ikke som en finansbransje.

1936: ny lov, samme modell

Loven av 1936 videreførte bevillingskravet. Bevillingene ble gitt av kommunene. Det vet vi blant annet fordi inkassoloven av 1988 i sin opprinnelige § 28 hadde en overgangsregel for «inkassovirksomhet i medhold av kommunale inkassobevillinger etter lovene 21 juni 1913 eller 1 februar 1936 nr 3». Slike bevillinger kunne ikke brukes mer enn ett år etter at den nye loven trådte i kraft. Den som hadde personlig kommunal bevilling, skulle likevel få ny bevilling uten mer dokumentasjon hvis han søkte innen ett år.

Da inkassoloven kom, ble paragrafene om inkasso i 1936-loven opphevet, og loven fikk den nye tittelen «Lov om adgangen til å drive rettshjelpsvirksomhet». Inkasso hadde fått sin egen lov.

Inkassolovutvalget og NOU 1983: 8

Arbeidet med en egen inkassolov ble gjort av Inkassolovutvalget, som la fram utredningen NOU 1983: 8. Prop. 3 L siterer utredningen flere steder. Et av sitatene forklarer en regel som fortsatt preger bransjen, nemlig at inkassatoren ikke selv skal ha økonomiske interesser i sakene han driver inn:

«Det tillitsforhold som bør bestå mellom en inkassator og hans oppdragsgiver vil lett komme i fare dersom inkassator selv er økonomisk engasjert i en sak som has til behandling.»

Tankegangen er videreført og skjerpet i den nye inkassoloven fra 2026, som forbyr et fremmedinkassoforetak å kjøpe krav av fordringshavere og å yte lån til skyldnere.

1988: loven blir vedtatt

Justisdepartementet fremmet lovforslaget i Ot.prp. nr. 2 (1987–88). Innstillingen til Stortinget er Innst. O. nr. 53 (1987–88). Odelstinget vedtok loven 26. april 1988 og Lagtinget 3. mai. Loven fikk datoen 13. mai 1988 og ble kunngjort 3. juni. Den trådte i kraft 1. oktober 1989, samme dag som den første inkassoforskriften, som ble fastsatt 14. juli 1989.

Mer om problemene loven skulle løse, står i artikkelen om inkassoloven 1988.

Slik så inkassoloven ut i 1988

Loven som trådte i kraft i 1989, var på flere punkter annerledes enn den vi har i dag:

• Bare inndriving for andre. Inkassovirksomhet var «ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre». Den som kjøpte opp forfalte krav og drev dem inn selv, var ikke omfattet.
• Personlig bevilling. Bevillingen var knyttet til den faglige lederen, som måtte ha tre års erfaring i løpet av de siste ti årene og «hederlig vandel».
• Forretningssted i Norge. I dag er kravet fast forretningssted innenfor EØS.
• Kredittilsynet førte tilsyn. Det er i dag Finanstilsynet.
• Ingen nemnd. Retten til å kreve nemndsbehandling kom først i 2003.

Kjernen er likevel den samme: god inkassoskikk, varsel før inkasso, betalingsoppfordring før rettslige skritt og en øvre grense for hva skyldneren kan kreves for. Kravet om tre års erfaring siste ti år for personlig bevilling står fortsatt i loven, se artikkelen om personlig inkassobevilling.

Egeninkasso i 1988: porto, telefon og purrebrev

Allerede i 1988 skilte loven mellom kreditorer som driver inn selv og inkassoforetak. Ot.prp. nr. 2 (1987–88), slik den er gjengitt i Prop. 3 L, nevner som eksempler på kostnader som normalt kunne kreves erstattet ved egen inndriving, «kostnader til telefon, porto, skriving av purrebrev m v». Inkassatorer som drev inn egne krav, kunne derfor normalt ikke kreve det de ville fått som vederlag for et oppdrag for andre. Det er bakgrunnen for at egne gebyrer i dag er langt lavere enn inkassosalæret.

Fra rettsgebyr til inkassosats

Den første inkassoforskriften brukte rettsgebyret som målestokk. Purring og inkassovarsel ga en tidel av rettsgebyret, betalingsoppfordring en tredel, og salærtabellen hadde ti trinn. Tungt salær kunne kreves når fristen i betalingsoppfordringen var oversittet med mer enn 14 dager.

Periode	Grunnlag	Salærtabell
1.10.1989–28.2.2002	Rettsgebyret	10 trinn, fra krav t.o.m. 1 000 kr
1.3.2002–31.12.2009	Inkassosatsen, 520 kr i 2002	10 trinn, fra krav t.o.m. 1 250 kr
1.1.2010–30.9.2020	Inkassosatsen	5 trinn, næring × 1,5, tungt salær etter 28 dager
Fra 1.10.2020	Inkassosatsen, 750 kr fra 2026	7 trinn, gebyrene halvert

Inkassosatsen ble innført fordi rettsgebyret hadde økt betydelig mer enn prisstigningen, ifølge Justisdepartementets høringsnotat fra 2025. Satsens videre historie, med frysingen på 700 kr fra 2017 til 2025, står i artikkelen om inkassosalærets historie.

De store endringene etter 1988

I kraft	Endring
1993	Krav om at foretak med bevilling skal være suffisiente, og høyere gebyrer ved egeninkasso under faglig ledelse av advokat (lov 11. juni 1993 nr. 83).
1.1.2002	Oppkjøp av forfalte fordringer blir bevillingspliktig, og foretakene må ha egen foretaksbevilling (lov 16. mars 2001 nr. 8).
1.1.2003	Nytt kapittel om nemndsbehandling (lov 20. desember 2002 nr. 106).
1.1.2006	Krav om egnethet for styre, ledelse og større eiere (lov 17. juni 2005 nr. 83).
18.4.2017	Elektronisk kommunikasjon med skyldneren (lov 31. mars 2017 nr. 14).
1.1.2023	Klager på Finanstilsynets vedtak kan avgjøres av en klagenemnd (lov 3. juni 2022 nr. 33).

Oppkjøpsreformen kom etter et representantforslag fra Odd Einar Dørum, som pekte på at fordringer ble solgt til svært lave beløp, og at kjøperne verken trengte tillatelse eller var under tilsyn. Hele rekken av endringer står i artikkelen om endringene i inkassoloven 1989–2026, og nemndas bakgrunn i artikkelen om Inkassoklagenemndas historie.

2026: en ny lov etter 38 år

I oktober 2025 la regjeringen fram Prop. 3 L (2025–2026) med forslag til ny inkassolov. Statsråd Astri Aas-Hansen begrunnet det slik i pressemeldingen 7. oktober 2025: «Dagens inkassolov er fra 1988, og det er behov for et nytt lovverk.» Departementet pekte på at inndrivingen skjer annerledes enn i 1988, blant annet på grunn av «en stor vekst i antallet saker og automatisering av mange deler av inndrivingen».

Den nye loven ble sanksjonert 22. mai 2026 som lov nr. 19. Den er vedtatt, men ikke satt i kraft. Departementet har sagt at loven ikke kan tre i kraft før en ny inkassoforskrift er på plass. Til da gjelder loven fra 1988. Hva som endres, står i artikkelen om den nye inkassoloven, og bakgrunnen er forklart i artikkelen om Prop. 3 L (2025–2026).

Arbeidsgruppen som forberedte den nye loven, fikk i 2018 et mandat som like gjerne kunne vært skrevet i 1913: Inkassoloven bygger på «en vanskelig balansegang mellom hensynet til en effektiv innfordring på den ene siden, og hensynet til rettssikkerhet for skyldneren på den andre siden».