Prop. 3 L (2025–2026) forklart: derfor fikk Norge ny inkassolov

Prop. 3 L (2025–2026) er regjeringens lovforslag til Stortinget om en ny inkassolov. Den ble godkjent i statsråd 7. oktober 2025, behandlet i Stortinget i april 2026 og ble til lov 22. mai 2026 nr. 19. Loven er ikke satt i kraft. Proposisjonen er likevel det dokumentet domstolene, Finanstilsynet og Finansklagenemnda vil lese når de skal tolke den nye loven, slik Ot.prp. nr. 2 (1987–88) har vært lest for loven fra 1988.

Kort fortalt begrunner departementet loven med at inkasso i dag foregår helt annerledes enn i 1988: langt flere saker, mer automatisering og nye aktører som kjøper opp krav. Det finnes ingen NOU bak loven. Den bygger på en arbeidsgrupperapport fra 2020 og et høringsnotat om NPL-direktivet fra 2024.

Fra arbeidsgruppe til lov: tidslinjen

Dato	Hva skjedde
16.10.2018	Justisdepartementet oppnevner en arbeidsgruppe ledet av departementet, med Finanstilsynet som sekretær og medlemmer fra Forbrukerrådet, Finans Norge og Virke Inkasso
03.01.2019	Mandatet utvides til gebyrer ved rettslig inndriving og administrative sanksjoner
27.01.2020	Rapporten leveres og foreslår ny lov og ny forskrift
09.03.2020	Rapporten sendes på høring, frist 9. juni 2020
19.06.2020	Gebyrer og salærer settes ned ved forskrift «i påvente av ny inkassolov og -forskrift», fra 1.10.2020
15.11.2024	Høringsnotat om NPL-direktivets inndrivingsregler, frist 10.2.2025
07.10.2025	Prop. 3 L fremmes
27.01.2026	Muntlig høring i justiskomiteen
21. og 28.04.2026	Første og andre gangs behandling i Stortinget
22.05.2026	Loven sanksjoneres og kunngjøres

Det tok altså sju og et halvt år fra arbeidsgruppen ble oppnevnt til loven ble vedtatt, og loven er fortsatt ikke i kraft. Behandlingen i Stortinget er beskrevet i slik ble ny inkassolov behandlet på Stortinget.

Utgangspunktet: en «vanskelig balansegang»

Mandatet for arbeidsgruppen, som proposisjonen gjengir, setter rammen for hele lovarbeidet: «Inkassoloven bygger på en vanskelig balansegang mellom hensynet til en effektiv innfordring på den ene siden, og hensynet til rettssikkerhet for skyldneren på den andre siden.»

Departementet formulerer tre siktemål i proposisjonens innledning:

1. «Et generelt siktemål med lovforslaget er å legge til rette for at inndrivingen er forsvarlig.»
2. «Et annet siktemål er å gjøre reglene klarere og lettere tilgjengelige enn i dag.»
3. Et tredje siktemål er «å bedre kvaliteten på inndrivingen og å legge til rette for at det gjøres færre feil».

Det første siktemålet er nå lovens formålsparagraf. 1988-loven har ingen. Ny § 1 sier at loven skal legge til rette for forsvarlig og effektiv inndriving «av hensyn til skyldnere, fordringshavere, inkassobransjen og kredittmarkedet».

Bakgrunnen er endringene siden 1980-tallet, som departementet beskriver som «en stor vekst i antallet saker og automatisering av mange deler av inndrivingen». Alle regler i den gamle loven er gjennomgått, med ett unntak: reglene om nemndsbehandling. De er videreført nesten ordrett i ny §§ 39–43.

Salærene: «har ikke fungert etter hensikten»

Den mest prinsipielle endringen gjelder hva skyldneren skal betale. I dag skal skyldneren dekke kreditors «nødvendige kostnader» (inkassoloven § 17), innenfor maksimalsatser i forskriften. Departementet skriver at det er «enig med arbeidsgruppen og høringsinstansene i at det gjeldende nødvendighetskravet og systemet med maksimalsatser ikke har fungert etter hensikten, og at det derfor er grunn til å utarbeide et gebyrbasert system».

Den nye § 19 sier at standardiserte erstatningsbeløp skal dekke rimelige kostnader «for et flertall av sakene». Formuleringen er valgt både for å gi en ramme og for å gi «en mer realistisk beskrivelse av hvordan beløpene fastsettes». Departementet skriver rett ut at beløpene kan bli satt så de «ikke er høye nok til å dekke kostnadene i alle saker».

Proposisjonen drøfter også den svenske modellen, der det «kan kreves 180 kroner rett etter forfall», mot 35 kr i Norge før 2026. Departementet avviste den og viste til at «En svært stor andel av kravene som inndrives etter inkassoloven, skyldes forglemmelser og betales derfor etter en purring eller inkassovarsel.» Beløpene skal stå i forskrift. Mer om hva det kan bety: fra inkassosalær til standardisert erstatning.

Bare inkassoforetak skal sende inkassovarsel

Den endringen som rammer flest bedrifter, er at kreditor ikke lenger skal sende inkassovarsel og betalingsoppfordring selv. Departementet støttet seg blant annet på Finanstilsynets rapport om urettmessige gebyrer og renter fra desember 2023, der feil var avdekket i mer enn 40 000 saker hvor fordringshaverne var finansforetak.

Departementet nyanserte samtidig: Arbeidsgruppeflertallets utsagn om «svært mye» feil «synes å innebære en overdrivelse». Begrunnelsen ble i stedet formulert slik: «Spørsmålet er ikke om det er mulig for større fordringshavere som har et godt fagmiljø og gode systemer, å sende korrekte inkassovarsler, men om man kan anta at de aller fleste fordringshaverne faktisk kommer til å gjøre det.» Kreditorer kan fortsatt purre og ta gebyr for «gebyrbelagte kravbrev», men nivået og innholdet kommer i forskriften. Konsekvensene for bedrifter: ny inkassolov for kreditorer.

Regelen om betaling innen fristen videreføres ikke i loven

I dag kan salær til inkassoforetaket ikke kreves når skyldneren betaler innen fristen i inkassovarselet (inkassoloven § 17 tredje ledd). Departementet foreslo, i likhet med arbeidsgruppen, å ikke videreføre denne regelen i loven, fordi tidspunktene for når kostnader kan kreves, skal stå i forskriften. Departementet skrev at det «i utgangspunktet» er vanskelig å se at skyldneren skal betale andre kostnader enn for purringer og inkassovarsler på dette tidspunktet. Resultatet avhenger altså av forskriften.

Andre valg som er begrunnet i proposisjonen

Valg	Begrunnelse i korte trekk
Samlet inndriving av flere krav lovfestes (§ 22)	Gjeldende praksis følger av Finanstilsynets rundskriv 1/2018; lovfesting gir klarere regler
Kontakttider og svartid lovfestes (§§ 15, 17)	Gjør krav som i dag følger av god inkassoskikk og rundskriv, synlige for skyldnere
Fagansvarlige og prøver (§§ 10–11)	Personlig bevilling har ingen gyldighetstid og intet krav til vedlikehold av kompetanse
Fremmedinkasso og oppkjøp i atskilte foretak (§§ 6, 32)	Økonomisk uavhengighet mellom inkassoforetak og oppdragsgiver; NOU 1983: 8 er sitert om tillitsforholdet
Overtredelsesgebyr (§ 52)	Foreslått av arbeidsgruppen for foretak; gebyr for personer er omstridt i høringen
Loven gjelder på Svalbard (§ 3)	1988-loven er aldri satt i kraft der
NPL-direktivets inndrivingsregler i inkassoloven (kap. 7)	Samme regler for direktivkrav og andre krav; Sverige og Danmark valgte egne lover

Om NPL-delen: NPL-direktivet og grensekryssende inndriving.

Det proposisjonen ikke avgjør

Mange av de viktigste spørsmålene er skjøvet til forskriften. Departementet skriver i merknaden til § 55: «Før loven kan tre i kraft, må det fastsettes ny inkassoforskrift.» Det gjelder beløpene skyldneren skal betale, innholdet i prøvene, utmåling av overtredelsesgebyr og overgangsreglene. For overgangen har departementet bare skissert en linje: Reglene om saksgang og kostnadsdekning bør gjelde nye krav, mens god inkassoskikk, kommunikasjon, bevilling og tilsyn bør gjelde alle saker. Se gammel eller ny lov.

Proposisjonen tar heller ikke opp langtidsovervåkning eller betalingsanmerkninger som egne temaer i loven. Langtidsovervåkning nevnes bare i et sitat fra Finanstilsynets inkassostatistikk.

Slik leser du proposisjonen selv

Proposisjonen er lang, og de fleste trenger bare noen få deler:

• Punkt 1–2: innledning, bakgrunn og arbeidsgruppen.
• Punkt 12: inkassovarsel og hvem som skal sende det.
• Punkt 13: skyldnerens kostnadsansvar og standardisert erstatning.
• Punkt 14: samlet inndriving av flere krav.
• Merknadene til de enkelte paragrafene bakerst: kortest vei til hva en bestemt regel betyr.

Merk at sidetallene i PDF-en ligger to sider foran de trykte sidetallene. Når andre viser til «Prop. 3 L s. 127», er det trykt side. Høringsinstansenes syn er sammenfattet i hva bransjen og forbrukersiden mente, og forhistorien til loven fra 1988 i inkassoloven 1988: problemene loven skulle løse.