Faktiske kostnader over salærtabellen: bare i særlige tilfeller

Hovedregelen er at kreditor aldri kan kreve mer i utenrettslige inndrivingskostnader enn maksimalsatsene i inkassoforskriften. Unntaket står i § 2-5: I «særlige tilfeller» kan kreditor kreve dekket de faktiske kostnadene «i rimelig utstrekning», selv om de er høyere enn tabellen. Et slikt krav må begrunnes skriftlig overfor deg. Mangler begrunnelsen, er det tabellen som gjelder.

Unntaket er ment for de uvanlige sakene. Et vanlig inkassokrav på en strømregning, en telefonregning eller et forbrukslån skal ikke koste mer enn tabellen sier.

Ordlyden i § 2-5

Paragrafen har tre ledd. Første ledd sier at kreditor som har hatt utenrettslige inndrivingskostnader som overstiger det som kan kreves etter § 2-2 til § 2-4, «i særlige tilfeller i rimelig utstrekning» kan kreve dekket sine faktiske kostnader, «så langt inkassoloven § 17 og § 18 gir rett til det».

Andre ledd sier hva som skal vektlegges:

1. hvor påkrevde og høye kostnadene var
2. om skyldneren kan klandres for at kostnadene påløp og ble så høye
3. om skyldneren er blitt spart for andre kostnader ved den fremgangsmåten kreditor valgte

Tredje ledd: «Erstatningskrav utover § 2-2 til § 2-3 etter paragrafen her må begrunnes skriftlig overfor skyldneren.»

Tre sperrer kreditor må passere

1. Kostnadene må være nødvendige. Henvisningen til inkassoloven betyr at kravet må oppfylle inkassoloven § 17: Skyldneren skal bare erstatte kreditors «nødvendige kostnader». Kostnader til innsigelser det var rimelig grunn til å få vurdert, og kostnader som skyldes brudd på god inkassoskikk, kan ikke kreves, heller ikke etter § 2-5.

2. Saken må være særlig. Ordet «særlige» peker på saker som skiller seg fra det vanlige. At saken har tatt lang tid, eller at byrået har sendt mange brev, er ikke i seg selv særlig; det er nettopp den typen arbeid tabellen og tungt salær er ment å dekke.

3. Kostnadene må være rimelige. Selv i en særlig sak kan bare en «rimelig utstrekning» av kostnadene kreves. Momentene i andre ledd trekker i hver sin retning: Har skyldneren forsøkt å unndra seg, taler det for at kreditor får dekket mer. Har kreditor valgt en dyr framgangsmåte uten at det var nødvendig, taler det mot.

Hva kan et særlig tilfelle være?

Forskriften gir ingen eksempler. Ut fra momentene i andre ledd må det dreie seg om saker der det har vært nødvendig med vesentlig mer arbeid enn i en normal inkassosak, gjerne fordi skyldneren har opptrådt slik at kostnadene ble høyere. Det er grunn til å være skeptisk til et krav etter § 2-5 i en sak der du bare har betalt for sent.

Kreditor som driver inn sine egne krav, kan ikke uten videre kreve det et inkassoforetak ville tatt. Ot.prp. nr. 2 (1987–88) nevner som eksempler på kostnader som normalt kan kreves ved egeninkasso, «kostnader til telefon, porto, skriving av purrebrev», og sier at en inkassator som driver inn egne krav, normalt ikke kan kreve det den ville fått som vederlag ved oppdrag for andre.

Slik vurderer du et krav om faktiske kostnader

Får du et krav der inkassokostnadene er høyere enn tabellen, kan du gå gjennom denne lista:

Spørsmål	Hvis svaret er nei
Har du fått en skriftlig begrunnelse for at det kreves mer enn tabellen?	Kravet over tabellen kan ikke kreves (§ 2-5 tredje ledd)
Forklarer begrunnelsen hva som gjør saken særlig?	Be om en konkret forklaring
Er kostnadene spesifisert i kroner, med hva de gjelder?	Be om spesifikasjon og dokumentasjon
Skyldes kostnadene noe du har gjort?	Taler mot at du skal dekke dem
Var kravet uomtvistet da kostnadene påløp?	Kostnader ved et krav du hadde rimelig grunn til å bestride, kan ikke kreves (inkassoloven § 17 andre ledd)
Er kostnadene utenrettslige?	Kostnader i forliksrådet og hos namsfogden følger andre regler

Sjekk også at tabellbeløpet er riktig regnet ut. Hovedstolen avgjør trinnet, og tungt salær forutsetter at fristen i betalingsoppfordringen er oversittet med mer enn 28 dager. Hele tabellen står i inkassosalær 2026, og du kan regne selv i kalkulatoren.

Faktiske kostnader er ikke det samme som rettslige kostnader

§ 2-5 gjelder bare utenrettslige kostnader, altså kostnader før saken går til forliksrådet, tingretten eller namsfogden. Kostnader ved rettslig inndriving følger «rettergangslovgivningens regler om sakskostnader» (inkassoloven § 21). Der er det forliksrådet, retten eller namsfogden som tar stilling til kostnadene. Se kostnader i rettslig inkasso.

For forbrukere setter forsinkelsesrenteloven § 4 b en ytre ramme: Ved siden av forsinkelsesrenten kan kreditor ikke kreve «andre gebyrer eller gjennomsnittsberegnede tapsposter enn de erstatningsbeløp som kan kreves i medhold av inkassoloven §§ 17 til 20». Et krav etter § 2-5 må altså holde seg innenfor inkassoloven. Mer om gebyrer som faller utenfor: gebyrer som ikke er lov i inkassosaker.

Når du er uenig

Skriv til inkassobyrået, vis til § 2-5, og be om den skriftlige begrunnelsen og en spesifikasjon av kostnadene. Betal gjerne den delen du er enig i, så unngår du at renter og salær vokser på det som ikke er omstridt. Står byrået på sitt, kan du som forbruker klage til Finansklagenemnda, som behandler tvister om størrelsen på inkassosalær. Behandlingen i sekretariatet er gratis. Se Finansklagenemnda inkasso og nemndpraksis om salær og gebyrer.

Etter den nye inkassoloven

§ 2-5 gjelder så lenge inkassoforskriften fra 1989 gjelder. Den nye inkassoloven er vedtatt, men ikke satt i kraft.

Lovteksten peker mot et krav om dokumentasjon. Departementet har samtidig skrevet at standardiserte beløp «vil også kunne være besparende for skyldneren, ved at det i utgangspunktet ikke kan kreves høyere beløp». Hvordan forholdet mellom standardbeløp og faktiske kostnader blir, avgjøres i forskriften. Se fra inkassosalær til standardisert erstatning.